Stadig flere skiller seg når de er godt voksne, lenge etter at barna har flyttet ut.
– Det er en interessant utvikling, som viser at mange ikke tar til takke med et dårlig ekteskap selv om de har holdt sammen i 25–30 år. Flest menn går til et nytt forhold, mens ikke så rent få kvinner velger å leve alene.
– Du skriver at man må lære seg at kriser alltid kommer og går?
– Kriser er ikke bevis på at forholdet ikke har livets rett. Man blir ikke ferdig med kriser fordi om barna er store, eller man har god økonomi. Å bli pensjonist er en eksistensiell krise, for eksempel. Mye kan skje som setter forholdet på prøve. Krise og krangel er en del av det man må forholde seg til og takle. Ideen om det perfekte forhold kan man kaste i søpla. Det eneste som kommer ut av jakten på det perfekte, er skuffelse og følelse av mislykkethet.
Tryti råder par til å ha et felles prosjekt sammen.
– Det er noe av det lureste par kan gjøre, ikke minst etter at barna er flyttet ut. Man kan selvsagt legge vekt på å oppleve ting, reise og nyte livet sammen, men enda bedre er det å ha et felles prosjekt, sier Tryti.
Minst halvparten av alle par holder sammen livet ut. I boken skriver Tryti at plikt er et gode, noe vi lett glemmer i vår tid.
– Trenden med utestenging skremmer meg. I min praksis ser jeg så mange som av ulike grunner ikke får jobb. Hvis også parforholdet vakler, blir det mye utrygghet. Det er som om vi må bevise vår verdi på alle livsarenaer. Markedstenkningen smitter over på parforholdet. Det virker som om partnere som har vært sammen lenge, i større grad har begynt å måle hverandre opp mot markedsverdi. Vil man ikke bli forlatt, må man holde koken og fremstå som attraktiv for sin partner også langt ute i livet. Slik var det ikke for 10–20 år siden.